Iht. aktivitetsavpassingsboka mi deles ME inn i 3 stadier, enkelt forklart:

Det første stadiet; «Det giftige stadiet» preges av mange syptomer og man føler seg veldig syk hele tiden. Sykdommen svinger veldig opp og ned.

Det andre stadiet; «rekonvalesensstadiet». For å komme inn her må man senke aktivitetsnivået betraktelig i forhold til tidligere. Aktivitetsnivået må holdes på et lavt nivå som gjør at man ikke forverrer symptomene, og dermed stabiliserer sykdommen. Når man gjør dette vil symptomene avta og bli mindre og mindre. Etterhvert vil man bli sympromfri. Det kan ta uker og måneder for de med mild og moderat ME, eller måneder/år for en med alvorlig ME.

Den store utfordringen her er at det er naturlig å gjøre mer når man føler seg bedre. Men gjør man det vil man ikke få tilstrekkelig med helingshvile som gjør at man blir bedre, og sykdommen stagnerer, man risikerer og å bli verre og gå tilbake til forrige stadium.

Denne delen er utrolig vanskelig når man lett får dårlig samvittighet for å ikke bidra med noe hjemme. Det er snakk om en stor dose selvdisiplin og masser av tålmodighet (som jeg ikke har så mye av). Jeg sliter med det. Men må bare holde tilfriskning i sikte som motivasjon.

Føler at det er på dette stadiet jeg er nå. Utmattelsen er veldig til stede om dagen, men de andre symptomene avtar sakte men sikkert. Og det hjelper jo på motivasjonen når man merker en endring ☺

Det siste stadiet; «tilfriskningsstadiet» er målet. Da er man blitt symptomfri og kan veldig forsiktig begynne å øke aktivitetsnivået. Enhver for rask økning kan føre til tilbakefall. Så her er det om å gjøre å være veldig forsiktig.